Maria budskapsdag - kall og tjeneste 27.mars 2023
Preike: Eli Hatlen (Insettelse og ordinasjon)
Dato: 27.mars 2023
Preiketekst:
Maria: Luk.1,26-38
Lesetekster:
Moses: 2.Mos.3,1-15 + 2.Mos.4, 1-17 Film på Youtube: https://youtu.be/l_w1eZZ9gdM
Romerbrevet: Rom.12, 1-21
Jeg har tatt meg noen friheter og endret både lesetekster og preiketekst i dag. Jeg håper dere kan være overbærende med det, og jeg kan betrygge dere om at uansett hva jeg preiker om i dag så er det Maria budskapsdag og ca.9 mnd til jul 😉
Vi reiser oss mens jeg leser den nye preiketeksten som står i: Luk.1,26-38 (vis bilder av bebudelsen på skjerm mens teksten leses)
26 Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, 27 til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» 29 Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. 30 Men engelen sa til henne:
«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
31 Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi ham navnet Jesus.
32 Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
33 Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
34 Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» 35 Engelen svarte:
«Den hellige ånd skal komme over deg,
og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født,
være hellig og kalles Guds Sønn.
36 Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud.» 38 Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.
Det finnes mange fremstillinger i kunsten av bebudelsen. Noen er fullpakket med pomp, prakt og symboler, mens andre kanskje er litt mer realistisk fremstilt. Disse bildene, og hvordan fortellingen er blitt fortalt til oss gjør noe med hvordan vi ser for oss at det var. Når selveste erkeengelen Gabriel kom med det fantastiske budskapet til den unge, vakre og lydige Maria.
Men la oss forsøke å legge bort alle disse glansbildene, og se på hva dette egentlig var. En ung jente hadde en overnaturlig opplevelse. Hun fikk på underlig vis vite at hun skulle bli gravid. Det står at hun ble redd, og det står at hun stilte spørsmål ved oppdraget. Hvordan kunne det gå til, hun hadde jo ikke vært sammen med noen mann? Og jeg tror at fortellinga kunne stoppa der, eller da hadde vi aldri fått vite om det. Maria kunne sagt nei, selv til denne overnaturlige oppgaven. Jeg tror ikke Gud tvinger på oss oppgaver vi ikke vil ha.
Men denne jenta sa ikke nei. Hun stolte på Gud og sa: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»
Det må jo ha foregått en del i hodet til Maria, dette var nok ikke en lett oppgave. Hva ville dette gjøre med hennes sosiale status i landsbyen, og hva med familien. Hva med Josef som hun skulle gifte seg med? Maria tok imot oppdraget selv om hun ikke visste hva det ville bety for henne videre. Og vi kan jo ane fra det lille vi vet om Maria, at livet som Jesu mor ikke ble bare lett. Og det vet vi vel også av egen erfaring. Livet er ikke bare lett.
Jeg har hengt meg opp i dette med mennesker i Bibelen sin reaksjon på Guds kall. Egentlig er Maria sin reaksjon den mest medgjørlige. For mennesker tviler og stiller spørsmål, og ofte er det deres egen udugelighet de trekker frem. Gud, hvordan skal dette gå til, jeg er jo bare meg, jeg kan ikke utrette noe.
Sara kunne ikke annet enn å le når hun hørte at hun skulle få en sønn, hun var jo alt for gammel og hun fant sin egen løsning på problemet.
Moses krangla så lenge med Gud at Gud til slutt ble sint.
“Hold opp Moses, jeg er jo med deg, og se jeg har lagt alt til rette.”
Jeremia protesterer selv etter at Gud har forsikret ham om at han kjenner ham, og alltid har kjent ham. “Gud jeg kan jo ikke tale, og dessuten er jeg for ung.”
Og Jona...han stikker av. Oppdraget er for risikabelt og farlig.
Alle disse menneskene er en del av bibelhistorien fordi de var en del av Guds plan. Han hadde sett dem, og gitt dem en oppgave. Og mer eller mindre motvillig gjør de det de har fått beskjed om.
Sara ble tross alt stammor til Israelsfolket. Moses førte Israelsfolket ut fra Egypt. Jeremia ble Guds profet. Og Jona fikk advart folket i Ninive.
Og Maria ble mor til Jesus, Guds sønn.
Kaller Gud i dag?
Og kaller han bare til de store oppdragene som går inn i historiebøkene?
Må vi oppleve noe overnaturlig for å vite hva som er Guds kall og følge det?
Mange av fortellingene i Bibelen der Gud kaller mennesker til et oppdrag henger sammen med en overnaturlig opplevelse.
Det står liksom ikke at han fikk det for seg at Gud trengte han,
eller at han så at noe trengte å bli gjort,
eller at han kjente glede over disse oppgavene, og derfor gjorde han det.
Men er det ikke sånn Gud kaller oss til de mer hverdagslige oppgavene. De oppgavene som ikke handler om å redde Guds folk eller føde Guds sønn. At han legger ned lengsler, medfølelse, engasjement og pågangsmot i helt vanlige mennesker.
Da pastorjobben ble ledig opplevde jeg at Gud jobbet med meg, og dro meg nærmere og nærmere tanken om at han kunne bruke meg som pastor. Både tanken på å bli pastor, og å få et kall var veldig fjern for meg. Jeg kunne gjerne gjøre alle oppgavene som kreves av en pastor, men selve tittelen skremte meg, eller den var egentlig utenkelig for meg. Men gjennom livet har jeg erfart at Gud har jobbet med meg, og lagt ting til rette. Når jeg har gått gjennom motgang og utfordringer ser jeg det kanskje i ettertid at dette var en nyttig erfaring, dette lærte jeg noe av, dette vokste jeg på. Eller jeg har kjent en fred for å være på rett plass, i rett oppgave, og kjent på glede og mening i utførelsen av oppgaver. Og alle disse erfaringene har jeg med meg når jeg nå velger å stole på at Gud kan og vil bruke meg som pastor her i Ørsta.
Jeg tror at Gud har bruk for oss. Jeg tror vi kan lene oss på ordene han sa til Jeremia:
Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg,
før du ble født, helliget jeg deg;
Gud kjenner oss, og vet hvem vi er og hva vi har opplevd. Gud er ikke avhengige av oss, om vi velger å ikke følge kallet fikser Gud det på en annen måte. Men jeg tror at det følger velsignelse med et kall. Et kall trenger ikke være enkelt å oppfylle, men om vi følger Guds plan kan vi erfare at Gud er med oss.
Et kall fra Gud er ikke noe vi skal fikse selv, men noe Gud fikser gjennom oss.
Er innvendingen vår at vi ikke kan tale, ja så fikser Gud det, bare se på Moses og Jeremia, han visste det jo før han kalte deg. Han kjenner deg og vet hva som ligger i deg. Gud har gitt oss gaver som vi skal bruke til å tjene Gud og medmennesker.
Noen oppgaver preges så mye av de som har hatt oppgaven før oss, akkurat som bildene av bebudelsen farger vår oppfatning av situasjonen. Jeg kan ikke ta på meg denne oppgaven, for jeg er ikke slik. Men en oppgave eller rolle er ikke fastlåst. Selv om noe er blitt gjort slik i lang tid, betyr det ikke at det fortsatt skal gjøres på den måten. Om du trer inn i en oppgave er det du, og Gud, som skal sette preg på hvordan oppgaven løses.
Vi mennesker har så lett for å se rundt oss og sammenligne oss. Det er alltid noen som fikser livet og oppgavene bedre enn meg. Når jeg ser mitt liv fra innsiden, og alle andre fra utsiden er det klart at det som oftest blir en ubalanse i denne vurderingen. For jeg er jo ikke verdensmester i noe, det er alltid noen som er bedre. Jeg er jo bare meg, med alle mine feil og mangler.
Men det er den største gaven Gud kan få. Han vet hvem vi er, og han vet alt om mennesker, han vet at vi ikke strekker til. Men nettopp derfor vil han bruke oss, slik at hans kjærlighet og makt kan skinne gjennom når vi likevel går på kallet og gir Gud æren for det vi gjør.
Men hvordan kan vi vite at Gud kaller oss, og hva kan han kalle oss til?
Kjenner du på et engasjement for en sak, er det oppgaver du liker spesielt godt å gjøre, eller er det noe du er blitt mint på at trenger å gjøres. Kan vi koble kall og nådegaver sammen? Jeg tror Gud i stor grad kaller oss til å gjøre ting innenfor vår komfortsone, han kaller oss til oppgaver vi har evner og talent for å gjøre. Men noen ganger ber han oss ta steget ut av båten, gå i tro på at Gud har kontroll, at han vet hva som ligger foran. Og når vi tar det steget i tro vil vi oppleve at hvis det er Guds kall så synker vi ikke, og velsignelsen i det å stole på Gud gir så uendelig mye tilbake.
Jeg tror de færreste av oss vil få en overnaturlig opplevelse i forbindelse med et kall, men Gud har en tanke for alle, og alle har en egen plass i fellesskapet. Gud har jo skapt akkurat deg, med dine evner og talent, til å leve akkurat her, akkurat nå, sammen med akkurat disse menneskene. Du er ikke ubetydelig. Prøv ut dine evner i fellesskapet, ikke tenk at noen andre er bedre eller har mer erfaring, om du kjenner på at du vil gjøre oppgaven så skal du ta steget, og kjenne at Gud er med deg. Og alle tjenester som ærer Gud og medmennesker har like stor verdi. Enten oppgaven er synlig eller usynlig, stor eller liten. Søk ikke bekreftelse hos mennesker, men hos Gud.
Ja, også er litt skepsis bare sunt. Prøv kallet. Spør Gud og spør mennesker du stoler på.
Vi står i startgropa for en prosess med å organisere lederskap i menigheten. Jeg vil oppfordre deg til å engasjere deg og involvere deg. Leit etter ledige oppgaver, og kjenn etter om det er noe du kanskje skal gjøre. Hvis mange gjør litt blir det også lettere å være de som skal ha mer ansvar og oversikt. Og når du kanskje får spørsmålet om du kan være ansvarlig, eller en del av ledelsen, oppfordrer jeg deg til å se på hva Gud kan bruke deg til, fremfor å se på de som har gjort oppgaven før deg, eller om det er noen rundt deg som kan gjøre oppgaven bedre.
Og så vil jeg oppfordre oss alle til å se stort på alle oppgaver, oppmuntre hverandre og være rause med de som tar på seg ansvar og lederoppgaver.
Det finnes ulike kall. Noen kall kan vi kalle livskall. Det kan handle om hva du skal jobbe med, hvor du skal bo, eller hvem du skal omgås. Dette er kall man ikke skal ta lett på fordi de har stor innvirkning på livet ditt, og på livet til de som er glad i deg. Kanskje skal du revurdere en innskytelse om å flytte til en annen kant av landet hvis den du bor sammen med ikke liker tanken. La i alle fall kallet modnes, et slikt kall har ofte tid til å vente på den rette tid. Be over det. Snakk med mennesker du stoler på. Og kanskje også med mennesker som ser situasjonen litt fra utsiden?
Noen kall er livsvarige, andre kall mer tidsbegrensede. Tidsbegrensede fordi oppgaven er tidsbegrenset, eller tidsbegrenset fordi Gud har andre planer for deg, og oppgaven. Selv om du sier ja til å være leder i søndagsskolen betyr ikke det at du må være det resten av livet.
Jeg tenker likevel at vi må våge å stå i oppgaver også de dagene det er tungt, eller man føler at man mislykkes og jobber i motbakke. Dette gjelder både i arbeidslivet og i menighetslivet. Man må bygge sine valg på noe mer enn dagsformen.
En fare når man er engasjert kan være å brenne av alt kruttet med en gang. Men de fleste oppgaver og kall krever heller at vi brenner en stund. Derfor er det viktig å øve seg i å si nei, og skalere oppgaven til noe som er overkommelig. Kanskje må du ha litt tålmodighet på noe du gjerne skulle sett frukter av med en gang, kanskje må du legge fra deg ideer du egentlig tenker hadde vært midt i blinken, eller kanskje må du finne noen å samarbeide med, gjerne noen som har andre egenskaper enn deg slik at dere kan utfylle hverandre.
I Bibelen kan vi lese mange historier om mennesker som ble betrodd store oppgaver, makt og innflytelse, men som ikke maktet å bære oppgaven hele veien. Folk som tross kallet gjør feil og skade. Og det kjenner vi vel også igjen fra vår egen tid? Be om at du må ha rett fokus, og kjærlighet og forståelse for menneskene rundt deg.
Jesus viste oss at Gud er kjøtt og blod, han veit hvordan det er å være et menneske, og han er prøvd i alt. Dette gir oss en rikdom å øse av i vårt eget liv, når vi står i kall og oppgaver som krever at vi legger ned vårt eget.
Når vi har fokus på Gud og hans rike kan vi oppleve mening også i motgangen. Når oppgavene ser uløselige ut, eller arbeidet vi har påtatt oss endrer karakter og blir noe annet enn vi var forespeilet. Når vi har fokus på Guds rike legger vi av oss vårt eget, vår stolthet og vårt behov for selvrealisering. Vi finner mening og glede i å elske og tjene, Gud, og vår neste.
